Velkommen hjem

Tekst

3 Jun

Om Weronika Murek og Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode

Fantastiske Weronika Murek er gjest på Litteraturfestivalen på Lillehammer, og vi anbefaler alle som ikke har lest Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode om å løpe og kjøpe. Perfekt sommerlesning! Her er noen av oversetteren Agnes’ sine anmerkninger til arbeidet med denne underlige lille perlen av en bok, som i 2025 ble nominert til Bastianprisen.

“ Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode (2015) er en forunderlig og nokså absurd samling av sju noveller som kan leses uavhengig av hverandre, men samtidig er knyttet tett sammen. Personene i tekstene eksisterer i en slags ikke-virkelighet mellom livet og døden, der alminnelig logikk ikke finnes, slik de selv ikke helt forstår hva som egentlig foregår. Teksten er i tillegg tettpakket av folkelig sjargong og polske – og katolske – tradisjoner og symbolikk som må overføres til norsk uten verken overforklaring eller forenkling. Oversetteren får dermed en nesten umulig oppgave i å gjøre teksten forståelig for norske lesere. ”

fra bastian-komiteens begrunnelse

Hjemsøkt

Noen ganger kommer vi oversettere over tekster som tvinger oss til å jobbe ekstra hardt for å gjenskape virkeligheten som beskrives. Uoversettelige ord, setninger der alt må forandres for å få til en fullverdig gjengivelse. Weronika Mureks bok er en slik. Da jeg leste Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode fikk jeg en følelse som minner om suget i magen hver gang flyet lander på flyplassen i Kraków, en erfaring jeg tror jeg deler med mange når det gjelder å forholde seg til barndom: en erkjennelse av det uhyggelige i det hjemlige.

For meg var lesningen og oversettelsen av disse syv tekstene som å komme hjem. Hjem til besteforeldrene mine, til Polen på åttitallet der jeg var barn, til nittitallets Polen der jeg tilbrakte hver sommer. Samtidig var uhyggen aldri langt unna. En høyst ambivalent hjemkomst i en bok der vanskelighetsgraden bare vokste, tekster som var underlige også for meg, men bare til et visst punkt. Plutselig kom gjenkjennelsen, et mykt sjokk idet jeg ble dratt tilbake til noe jeg nesten hadde glemt. Murek har på mange måter formidlet min tapte erfaring: Det å vokse opp i landet foreldrene mine reiste fra, Polen etter 1989.

De to store K-ene

Den store historien disse tekstene springer ut fra, har to tyngdepunkter: kommunisme og katolisisme. Disse høyere maktene er noe jeg stadig møter på, et bakteppe som skaper utfordringer i hver tekst jeg jobber med, men sjeldent i så stor grad som her. Et eksempel er påskelammet av kandisert sukker som en forsmådd brudgom knasker i seg på det mest selvfølgelige vis, et stykke virkelighet som er krystallklart for en leser av kildespråket og fullstendig fremmed for en norsk leser. Det er ikke det samme som å spise marsipan i juni, selv om det også kan innebære en nostalgi, julestemning i sommervarmen, en følelse av noe som er på feil sted til feil tid. Sukkersauen er imidlertid i slekt med karamellene polske barn forbinder med odpust, som er en form for kirkebasar, men mye mer ladet: odpust betyr også syndsforlatelse. For meg henger syndsforlatelse sammen med å sette tennene i en altfor hard karamell. Når sukkersauen spises i teksten, er det en form for trøstespising, et uttrykk for å spise det man har for hånden når alle kjøkkenskapene er tomme. Samtidig er den et religiøst symbol, et bilde på å delta i noe hellig på en skjødesløs måte. Snarere enn et inntrykk av helligbrøde gir det meg en følelse av at Gud er overalt.

Og her er jeg ved tekstens maskineri, det som vekker Mureks merkelige univers til live: den folkelige versjonen av det sakrale. De bibelske referansene, som for eksempel helgennavn, er så innarbeidet i dagligspråket at de er tappet for betydning. Påkallinger av jomfru Maria er like naturlige som et herregud. Mange av rekvisittene i disse tekstene er å finne i små kapeller langs landeveien og på altrene til landsbykirker. Noen finnes i de fleste polske hjem: det nevnte påskelammet med et papirflagg stukket i baken, grelle gratulasjonskort i anledning førstekommunionen, velsignede lys man tenner hvis noen dør i huset.

Gud er overalt, men det er også staten

For her er det like mye sosialrealistisk scenografi med høyglansede veggreoler, slitte vegg-til-vegg-tepper, kitschy plastspeil formet som tusenfryd. I motsetning til mange andre forfattere i sin generasjon, som er født i eller etter 1989, er Murek ikke ironisk i sin bruk av disse elementene. Dette er heller ikke skjødesløs bruk av rekvisitter man har blitt opplært til å betrakte som essensielle i den polske historien, men en vellykket gjenopprettelse av elementer som inneholder spor av fortiden. Hos henne får vi ingen enkel kritikk av kommunismen. Det polske samfunnet vises med alle sine systemfeil, men det er sammenblandet med en nøktern nostalgi med slående bilder. Styrken i metaforene ligger i de underlige sammensetningene, som paradoksalt nok skaper en form for realisme. Det er disse kombinasjonene, flimringen mellom motsetninger, som tegner et presist bilde av polsk virkelighet. Nettopp ved å ta inn elementer av magisk realisme, det absurde og surrealistiske, blir dette troverdig.

De katolske og kommunistiske rekvisittene er plassert i uhyggelige undergangskulisser: et forlatt tivoli, forkullede branntomter, de gales hus. Apokalypsestemningen er absolutt til stede, men etter hvert begynner man å lure på om dette bare er levninger av Polen under kommunismen. Hvis man måtte tidfeste boken som helhet, ville det mest riktige vært å sette den i en uavsluttet etterkrigstid. Den polske samtiden er et landskap etter forbrytelsen, en posttraumatisk virkelighet, enten traumet er krigen eller de etterfølgende årtiene med kommunisme. Det ryker fortsatt av asken.