Skitten fantasy
Om Volver-serien av Andrzej Sapkowski
Czesław Tański, Henryk Sienkiewicz i jego wizje, 1905
Bøkene i Volver-serien av Andrzej Sapkowski er oversatt til 37 språk. Den norske oversettelsen av den siste boken i serien, Sjøens frue, ble i 2024 tildelt Bastianprisen for barn- og ungdomslitteratur. Dette er et utdrag fra Agnes’ Bastianforedrag i januar 2025.
“ En seidgrim. Av enkelte kalt volver. Å tilkalle ham er farlig, om enn nødvendig, for står man håndfallen mot beist og utysker, vet han råd. Men hold ham unna ungmøyene, for seidgrimen er lidderlig som få. ”
andrzej sapkowski, oversatt av Agnes banach Sapkowski og Sienkiewicz
Et av spørsmålene jeg måtte stille meg tidlig var hvorfor Geralt har blitt en kultfigur i polsk populærkultur. For å forstå det, måtte jeg tilbake til Sienkiewicz. Og vi forstår lite av både Sienkiewicz’ og Sapkowskis suksess hvis vi ikke gransker polakkenes forhold til synd. Etter noen århundrer i den polske litteraturen der livet ble fremstilt som tøylet av moralen, og bare den dydige og gudfryktige unge mannen kunne opphøyes til estetisk ideal, kom Sienkiewicz. Han visste at dyden er uinteressant og utiltrekkende. Den kan bare være vital som overvinnelse av synden. Menneskets natur åpenbarer seg i synden, det er først når man er gjennomsyret av synd at man er tilstrekkelig bundet til livet. Men det må være en mildnet, sympatisk, sjarmerende synd. De typiske Sienkiewicz-heltene får lov å synde under den forutsetning at syndens utspring er et overmål av livskraft og et rent hjerte. Dyden de representerer består ikke i å skjule syndene, men i å overvinne dem.
Volveren Geralt fra Rivia er fantasysjangerens svar på disse: en mørk, brutal versjon av den omflakkende ridderen. Han lar seg rive med av instinkt og temperament, drister seg inn i de forbudte gledenes jungel, prisgitt sine egne utrente og uklare følelser. Men det banker et rent hjerte i mutantkroppen. Hans Dulcinea heter Yennefer, og han elsker henne (selv om det ikke hindrer han i å ligge med de fleste kvinnene han møter på sin vei. Ungmøyene faller som kjent som fluer for den uimotståelige blandingen av dyd og synd).
I tillegg til at polakkene etter min mening har et særskilt talent for fantasy, funker dette fordi det er syndig, i betydningen vitalt, tiltrekkende og bundet til livet. Dette er en mørk, skitten versjon av eventyrene. Eventyrformen stenket med grotesk realisme, brutalitet, vold og sex. Det er noe veldig vitalt over Sapkowskis alver (i motsetning til f.eks. de hos Tolkien). De ligger rundt, glefser i seg nepe og gulrøtter, har arr og tjafsete hår, ruser seg på hvítdøth og banner så det ljomer.
Langt pokker i vold
Hele dette universet føles godt brukt. En verden som ligger på sotteseng, der vi mellom froskekvekking og fugleskvatring hører krigslarmen, der det lukter møkk og fisk i tre ulike former: fersk, stekt og råtten. Det er materielt og kroppslig, ikke minst på språklig nivå. Fyndig, vittig og skarpt, til tider grovt. Stilen er ikke anakronistisk, men krydret med arkaismer. Et velbrukt språk. Forslitte fraser, stivnende uttrykk, klisjeer, ordspill, mer eller mindre glemte ordtak og gullkorn og artige skjellsord. Hjemlig, provinsielt og bondsk, på den aller beste måten.
Sapkowski har som sagt et rikt repertoar av monstre og demoner som stammer fra slavisk mytologi. Det er i tillegg noe veldig «lokalt» over mange av disse utyskene. Det er krek som plager de lokale bøndene med sine skammelige påfunn eller sin blotte eksistens. Og dette har sitt utspring på den polske landsbygda, kanskje ikke fra min, men fra min oldemors barndom.
Her har jeg tatt med et eksempel fra førsteboka, for dette var den første gangen jeg følte at jeg fikk det til å svinge, skjønte at jeg også måtte lete blant veldig lokale, til tider dialektale uttrykk.
«Vis meg den karen,» sa Dhun og så morskt på Geralt, «som vil ha styggemannen på odelsgrunn. Vi har bodd her i alle år, jorden har vi fått av Hans Nåde og Grutte gråskjegg har ingenting her å gjøre. Pokker ta hjelpen hans, jobbe kan vi gjørra sjøl. Og han Sjur, pokker ta ham, herjer som bare fanden. Man vet aldri hva jævelen finner på. Den ene dagen driter han i brønnen, den andre jager han en ungmøy, truer, roper at han vil harve over’a. Stjæler all slags pikk og pakk, tar for seg av maten. Ødelegger og lager ugagn, pisker opp vannet i demninga, graver hull, sku’ tro han var en moskusrotte eller bever. Sku’ sett den ene dammen, mester volver, helt tom var den, og karpen – dau som en sild. Han stakk en høystakk i brann, horesønnen, så all høyet gikk opp i røyk …»
Fortellingen ved leirbålet
Da vil jeg runde av med å gå tilbake til Sapkowskis fortellerkunst: begjæret etter å behage og forføre – evnen til å unngå det som kan trette og kjede, som ikke underholder. Effekten på publikum er det avgjørende. Og her kommer jeg til en annen viktig intertekstuell link: Sapkowski er inspirert av gawęda – en særpolsk, muntlig stil, en fortelling «ved leirbålet», pompøs, frodig og dramatisk, preget av gjentagelser og språkblanding, med innslag av fremmedord, digresjoner og pauser, der det viktigste er å holde på tilhørernes oppmerksomhet. Gawęda er en av de mest originale genrene i den polske litteraturen. Har sitt utspring i barokken, får sin litterære form i romantikken i Mickiewicz’s nasjonalepos Pan Tadeusz og fornyes av Sienkiewicz. Og videreføres altså av Sapkowski.
Gjennom hele serien er det en skokk med fortellere. Fortellingen vokser frem rundt leirbålene, på skjenkestuer og vertshus, og Sapkowski er veldig demokratisk med hvem han lar slippe til orde. Det er en fortelling i fortellingen i fortellingen. Sapkowski er interessert i selve fortellerhandlingen – det å fortelle og gjenfortelle, oppdage nye veier som leder til kjernen av historien.
Hovedrepresentanten for dette er trubaduren Solai, volverens sidekick, som i sine ballader og senere memoarer, men også i sitt kontinuerlige kommentarspor til alt volveren gjør, viser hvordan historien bøyes og formes og knas for å tilfredsstille lytternes behov. Han forteller «omstendelig, ordrikt, med fargerike beskrivelser og stor oppfinnsomhet, med så mange fantasifulle utbroderinger at man nesten glemte at han løy.»
Grunnen til at Solai er en god forteller, er at han også er løgner. Det Sapkowski leker med her – og med bruken av alle disse fortellerne – er en slags leting etter den autentiske fortellingen, ofte via den utbroderte, halvsanne eller helt konstruerte versjonen av historien. Han stiller hele tiden spørsmålet om fortellingens sannhet, eller det snevet av sannhet som er igjen i fremstillingen av noe, og han peker på at fortellingen forvandles hver gang den gjengis.
Så for å oppsummere: Grunnen til at dette har vært både utfordrende og veldig gøy å jobbe med er at det er en vital, velbrukt fantasyverden, fremstilt på en fengende måte. Sapkowski klarer å lage et univers leseren føler seg hjemme i, måten universet skapes og utvides på gjør leseren til en innvidd. Hans idealleser er en lytter som sitter ved et leirbål eller på en kro og lar seg bli forført og beruset: En som gir seg fantasien i vold.
Men kanskje er det mer her enn bare underholdning. Jeg tror Volver-seriens popularitet, og da tenker jeg særlig på i Polen, forteller noe viktig om polakkene: Vi trengte dette for å kunne forelske oss i oss selv og det som er vårt. Og vi har alltid trengt forfattere som er våre hemmelige drømmere. Sapkowskis kraft består i at han følger minste motstands vei, at hele han er fornøyelse, samtidig som han tilbyr oss en utladning av våre instinkter, ønsker og hemmelige håp. Fascinasjon med denne type småsyndig eskapisme går som en rød tråd gjennom hele den polske litteraturhistorien. Kanskje en analyse av hvorfor den fortsatt fenger vil føre oss inn i vår personlighets mørke og oppdage sannheter om oss selv som får oss til å grøsse.
— FRA DET SISTE ØNSKET
«Han tykje herjer der.»
«Hæ?» fnyste Solai. «Hva sa du?»
«Hinmannen. Gammel-Erik. Fanden sjøl.»
«Fanden finnes ikke!»
«Ikke avbryt, Solai,» sa Geralt rolig.
«Tykje,» gjentok mannen med ettertrykk, «gjødsler marka, vender på jorden, kverker moldvarper, jager bort fugl så de lar nepene og rødbetene stå. Glefser i seg en kålorm eller to. Hvis sant skal sies, tar han et jafs av kålen også, styggen. Fanden sjøl.»
«Er det sånn å forstå,» sa volveren rolig, «at dere er rede til å betale meg for å bli kvitt djevelen? Med andre ord, dere vil ikke ha ham her?»
LANGT POKKER I VOLD, ANDRZEJ SAPKOWSKI, OVERSATT AV AGNES BANACH
