Et snev av sannhet
Om Volver-serien av Andrzej Sapkowski
The Lady of the Lake presenting Excalibur, illustration by Lancelot Speed for James Thomas Knowles' The Legends of King Arthur and His Knights (1912)
Bøkene i Volver-serien av Andrzej Sapkowski er oversatt til 37 språk. Den norske oversettelsen av den siste boken i serien, Sjøens frue, ble i 2024 tildelt Bastianprisen for barn- og ungdomslitteratur. Dette er et utdrag fra Agnes’ Bastianforedrag i januar 2025.
“ Årets mottaker av Bastianprisen for barn og ungdomslitteratur står bak en murstein, en fantasyroman, og imponerer oss med treffsikkerhet og et stort register. Enten det er skildringer av kamp og strid, natur og steder, båtspesifikk terminologi, fiktive historiske dokumenter, blødmefylte vitser, poesi eller patosfylte sexskildringer oversettes det overbevisende, med kraft og spenst.”
fra bastian-komiteens begrunnelse En førsteklasses annenrangs forfatter
Andrzej Sapkowski, forfatteren av Volver-serien, er en førsteklasses annenrangs forfatter. Man skal lete lenge i den polske litteraturhistorien for å finne et lignende tilfelle av nasjonal fortryllelse, en like magisk innflytelse på massens fantasi. Vi leser og leser og leser, og klarer ikke å rive oss løs. Denne demonen, denne katastrofen for vår fornuft, dette skadedyret er den vinen vi virkelig ruset oss på, som har fått våre hjerter til å slå. Det er den polske smakens siste, mest intime hemmelighet: En hemmelig, kompromitterende romanse.
Beskrivelsen har jeg stjålet fra Witold Gombrowicz, som bruker den til å karakterisere Henryk Sienkiewicz (1846–1916) – trollmannen og forføreren som skrev for å lindre de brustne polske hjerter, en av de mest oversatte polske forfatterne gjennom tidene, også til norsk (fra 1886 til 1988 ble de mest kjente bøkene hans, deriblant Quo Vadis, Korsridderne og Med ild og sverd oversatt intet mindre enn 60 ganger, mange riktignok i forkortede versjoner). Som ingen annen fører han leseren inn i krinkelkrokene av polakkens sjel, der den polske eskapismen får fritt spillrom. Gombrowicz påstår Sienkiewicz gjentettet polakkenes sinn og gjorde at de ble så gode på å unnvike sannheten, men kaller ham også et mektig geni. Og jeg tror han ville sagt det samme om Sapkowski. Et geni som en gjør best i å ikke skryte av i utlandet, men som utlandet åpenbart har trykket til sitt bryst.
Søte, skammelige drømmer
For polakkene er ikke de eneste som lot seg forføre. Sapkowski er oversatt til over 30 språk, i tillegg finnes dette universet i mange varianter eller adaptasjoner: TV-serien på Netflix som begynte i 2019 og spillet (da særlig Witcher 3, Wild Hunt) er de mest kjente. Volver-serien kan kort beskrives som østeuropeisk fantasy med et rikt repertoar av monstre og demoner som stammer fra slavisk mytologi. Og den er, for meg, helt åpenbart skrevet av en polakk. Jeg vil hevde at fantasysjangeren kanskje mer enn noen annen passer til polakkenes trang til eskapisme, vår «letthet», vårt i grunnen uansvarlige, barnslige forhold til livet, vår manglende tro på eksistensens fulle virkelighet og altså talentet til å unnvike sannheten.
Men kanskje det bare tilsynelatende er en unnvikelse. Jeg vil argumentere for at man i alle fall kan finne et snev av sannhet i dette universet. Og dette har en sammenheng med hvordan Volver-serien er koblet til eventyrene. Sapkowski bruker fantasy som en leting etter kildene til eventyret, det snevet av sannhet som finnes i hvert eventyr. Han omfortolker elementer fra de klassiske eventyrene ved å parafrasere, bruke parodi og gjenskrive de i moderne språk. Han låner og stjeler, utpensler og omskriver. Og han er en stor humorist. Fantasybøkene hans underholder, koketterer og leker med verdier. Dette er åpenbart en fortelling som forflater, men det er nettopp det som gjør at det funker. Denne verdenen har alle egenskapene til den virkelige verden, men den er forsynt med etiketten «populærlitteratur». Vi leser «for fornøyelsens skyld», så å si «på sengen».
Så hva er Sapkowskis oppskrift? Han utviser en utrolig evne til å koke suppe på all slags luftspeilinger, er veldig god til å fortelle det usannsynlige på en sannsynlig måte og skrive presist om tull og vås. Han gir opp den seriøse litteraturen uten å gi opp talentet, og på den måten skriver han populærlitteratur som er førsteklasses nettopp fordi den oppstår av begjæret etter å behage og forføre: Derav denne storslåtte fortellerkunsten – den intuitive evnen til å unngå det som kan trette og kjede, som ikke underholder ... En leverandør av søte, litt skammelige drømmer vi hengir oss til før vi sovner.
Intertekstuell arkeologi
Det begynner med en hekting på de klassiske eventyrene i Det siste ønsket. Førsteboka i Volver-serien er en samling av fortellinger: i den første fortellingen er Tornerose blitt til den blodtørstige strigla. «Et snev av sannhet» er en omskriving av Skjønnheten og udyret, «Et mindre onde» er en gjenfortelling av eventyret om Snehvit. Og sånn fortsetter det. Sapkowski utvider sitt repertoar: parodierer arketyper, alluderer til kjente legender og sagn, og bruker hele tiden andres fremstillinger, for eksempel av mytiske vesener, som forelegg. I sisteboka, Sjøens frue, er det ridderromanen som får gjennomgå, samtidig som han er på sitt mest ironiske og lekende i forhold til eventyrsjangeren. Og her hekter han, som en grand finale, hele serien på legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. Det jeg tror han prøver å vise med dette er at alt egentlig var skrevet fra før, det eneste han måtte gjøre var å sette det sammen på en ny måte. Alt han trenger å gjøre er å «grave det opp», drive med en form for intertekstuell arkeologi, hekte sin fortelling på et skjelett av andres tekster.
Sapkowskis intertekstuelle teknikk går ut på å feste sitt eget univers i en tradisjon, noe kjent. Samtidig er det hele tiden et metaperspektiv, der han peker på hva han gjør, tar leseren med på leken som går ut på å både trekke frem – aktualisere – og utlade litteraturhistorien. Han tar en sjanger og stiller spørsmål til den, opponerer mot den. Illusjonen utlades hele tiden, men gjennom dette er det som om Sapkowski tar leserne inn i tekster som ellers kan fremstå som hermetiske eller som rett og slett er glemt. Parodien er en dialog, en kommunikasjon med noe delvis utdatert, et ønske om å løfte det opp og gjøre det aktuelt.
De ulike genrene Sapkowski leker med er eventyr og legender, men også mer moderne genre som western og krim. På starten av hvert kapittel er det også små tekstsnutter i mange ulike genre som utvider universet: krøniker, memoarer, ulike typer håndbøker, hyllingsdikt, ballader og skjemteviser, oppbyggelige skrifter, ordspråk, martyrskrifter, leksikon, historiebøker, brev, rettsdokumenter og selvfølgelig sagn og legender.
— SITATER FRA SJØENS FRUE
“ Vampyr, også kjent som gjenferd: et dødt menneske, gjenoppvekket til live av Kaos. I urokkelig visshet om tapet av sitt første liv, lever vampyren sitt andre om natten. Den udøde stiger opp av graven når mørket senker seg og stavrer utomhus så lenge månen lyser; den angriper døsende møyer eller unge stallgutter, suger ut det søte blodet deres nattestid”
PHYSIOLOGUS
“ Bondetampene åt så mye hvitløk de klarte. For å være på den sikre siden, hengte de hvitløksfletter rundt halsen. Enkelte, i særdeleshet møyene, puttet hvitløksfedd hvor enn det lot seg gjøre. Hele grenda stinket skrekkelig av hvitløk, bøndene var dermed trygge på at den udøde ville holde seg unna. Stor var forundringen deres midnattstid, da gespenstet kom flyvende, ikke det minste forskrekket. Ofrysket satte tvert imot i å le, skjære tenner og spotte. «Godt å se,» ropte det, «at dere har gjort dere i stand, siden jeg snart skal fortære hele hurven og liker kjøttet godt krydret. Ikke glem salt og pepper, litt sennep skal man heller ikke kimse av”
SILVESTER BUGIARDO, LIBER TENEBRARUM ELLER EN ANSAMLING SANNE, DOG SELSOMT UHYGGELIGE TILDRAGELSER
