Eventyrlig intertekstualitet
Om Volver-serien av Andrzej Sapkowski
Stańczyk, Jan Matejko
Bøkene i serien The Witcher av Andrzej Sapkowski er oversatt til 37 språk. Spillet The Witcher 3, Wild Hunt, er et av de mest bejublede RPG (videorollespill) gjennom tidene. I 2019 kom Netflix’ storsatsing The Witcher, lansert som det nye Game of Thrones. TV-serien er elsket av fansen og nå inne i sin fjerde sesong.
“ Volveren hadde møtt mange tyver som så ut som byfogder, fogder som så ut som tiggere, skjøger som så ut som prinsesser, prinsesser som så ut som drektige kyr og konger som så ut som tjuvpakk.”
andrzej sapkowski · det siste ønsket · oversatt av agnes banachØsteuropeisk fantasy
Volver-serien kan kort beskrives som østeuropeisk fantasy med et rikt repertoar av monstre og demoner som stammer fra slavisk mytologi. Handlingen er satt til et udefinert kontinent i en fiktiv middelalder. Hovedkarakteren, volveren Geralt fra Rivia, har blitt en kultfigur i polsk populærkultur. Geralt er en mørk, brutal versjon av den omflakkende ridderen, en mutert monsterjeger som alltid er i bevegelse, i grenseland mellom monstrenes og menneskenes verden. Han er en outsider som tilsynelatende betrakter begivenhetene utenfra, og likevel alltid er til stede under de kritiske øyeblikkene i historien, vendepunkter der noe slutter eller begynner. Monstrene han jakter på er speilbilder av hans egen natur, samtidig som serien fremhever det monstrøse i mennesket og monstrenes menneskelige sider.
Sapkowski kombinerer elementer fra eventyrtradisjonen med moderne språk og en stor dose humor. Selv om serien preges av mye selvironi, er dette fantasy som tar seg selv på alvor. Det gjør den svært lesverdig for et eldre publikum, samtidig som den respekterer og engasjerer de yngre leserne. Mye av dette skyldes at forfatteren er en utmerket stilist. Denne serien er populærlitteratur med helt klare litterære kvaliteter. Selv om strukturen er inspirert av eventyrgenren, føles serien moderne, takket være de postmodernistiske elementene og den innovative fortellerteknikken.
Postmodernisme i middelalderdrakt
Volveren er et postmodernistisk eventyr fylt med myter, halvsannheter og løgner. Serien ble skrevet på slutten av nittitallet i Polen og har en rekke allusjoner til hendelser nærmere vår egen tid. Fortelleren har ofte et metaperspektiv, noe som minner leseren på hans moderne tilnærming til hendelsene. Samtidig som stilen beveger seg mer og mer mot nåtiden, beveger fortellingen seg mer og mer mot eventyret. Blandingen av det postmoderne og det arkaiske gir serien en unik dynamikk. Sitatene foran hvert kapittel, som først brukes til å etablere og utvide universet, blir etterhvert noe som hekter oss på den virkelige verden. På den måten viser Sapkowski at alt egentlig er skrevet fra før, det eneste han trenger å gjøre er å «grave det opp» – en form for mytologisk arkeologi og kulturell resirkulering.
Sapkowski bedriver en omfortolking av det klassiske eventyret ved å parafrasere og bruke parodi. Han gjenbruker, låner og stjeler, utpensler og omskriver. Det er som om han sier: Dette var det som virkelig skjedde i eventyrene. Nettopp det at ingenting er svart-hvitt gjør at dette krever en modnere leser som vil begi seg inn på en nylesning av tilsynelatende kjente historier. Eventyret blir mer realistisk fordi det festes i virkeligheten, karakterene er ikke lenger todimensjonale. Parodien av arketyper – forsøket på å vise dem med alle feil og mangler – gjør dem mer troverdige. Det er som om Sapkowski tar en kjent struktur og vrenger den. Den naive og idealiserende fremstillingen er borte – historien som står igjen har rot i originalen, men fremstår på samme tid som mer uhyggelig og mer sann.
Her er det ikke alltid det gode som vinner, verden er ikke på vei tilbake mot en tapt harmoni. Sapkowski åpner opp for en psykoanalytisk lesning av legenden, der ethvert sagn inneholder et snev av sannhet. Samtidig blir eventyrene til sin egen motsetning, en form for antieventyr, de utlader så å si seg selv ved at leseren blir bevisst de underliggende strukturene. Ingenting er entydig, det er et mye større rom for tolkning. Man oppdager stadig nye veier som leder til kjernen av legendene som er en essensiell del av vår dannelse og kultur.
Eventyrlig intertekstualitet
Sapkowski har lykkes med å skape helt nye historier basert på noe kjent. Volveren Geralt vandrer gjennom historier, motiver og sitater, et intertekstuelt skjelett som litt etter litt fylles med nytt innhold. Det begynner med Tornerose, Skjønnheten og Udyret og Snøhvit, ispedd elementer fra østeuropeiske sagn. Så utvides repertoaret med østlige elementer som ånden i flasken, før det dras mot det nordiske med Snødronningen og Den lille havfruen. Den slaviske mytologien blandes med den norrøne, keltiske og anglosaksiske, vi beveger oss mot Ragnarok, er innom Cervantes og bedrøvelige riddere, før vi ender hos ridderne av det runde bord. De sistnevnte og legenden om kong Arthur og Sjøens frue er det gjennomgående motivet i serien. Mytene og legendene er imidlertid bare en side av dette universet. Det som begynner med en monsterjeger, ender med jakten på makt. Og ikke minst: Serien er en skarp og vittig kommentar til makten som ligger i en god historie.
Sapkowskis narrative teknikk er inspirert av den postmodernistiske, fragmentariske fortellermåten. Handlingen utvikler seg ikke lineært, presentasjonen og utvidelsen av universet kommer i små drypp. Forfatteren er en ekspert på å begynne in medias res, både på kapittel- og avsnittsnivå. De viktigste hendelsene fremstilles fra mange ulike perspektiver, gjerne i mange ulike sjangre. Historien om det viktigste slaget i den store krigen bokserien kretser rundt fortelles av legen på feltsykehuset, kronikøren som selv mistet en arm i kamphandlingene og en rekrutt på et militærakademi mange tiår senere. Gjennom hele serien fortsetter Sapkowski å stille følgende spørsmål: Hva er skaldens rolle i et samfunn? Hvordan oppstår spådommer? Hvorfor bruker man skjebnen som forklaringsmodell?
Sapkowski er interessert i selve fortellerhandlingen, gjenfortellingens kunst. Han viser hvordan historien bøyes og formes og knas, både for å tilfredsstille lytternes behov, men også for å bevare og bearbeide. Slik sier dette noe om «fortellingen ved leirbålet» og menneskenes iboende behov for å sette ord på og dele sine opplevelser. Deretter blir det en interessant kommentar til den evig aktuelle diskusjonen om kollektiv hukommelse og historiefremstilling som gjenspeiler en gitt gruppes synspunkter og tradisjoner – historiens makt i nasjonsbygging og politikk.
Hvis jeg skulle velge en ting som gjør denne serien til svært lesverdig fantasy, må det være humoren. Den postmodernistiske estetikken er overdrivelsens og til tider karikaturens estetikk. Sapkowski er en poengtert ironiker og skarp humorist, en mester i fargerike dialoger og setninger som så å si snur på hælen, der et tilsynelatende bombastisk eller pompøst utsagn blir utladet eller parodiert. Språket er spekket med ordspill og faste fraser, arkaiske uttrykk, saftige skjellsord og glemte gullkorn. Dette er et språk man føler seg hjemme i, et mønster man tror man kjenner igjen, som likevel hele tiden tar oss i nye og uventede retninger. En aktualisering av eventyret, myten og fantasysjangren som – mye takket være seriens litterære kvaliteter – klarer å sannsynliggjøre det usannsynlige. Slik kan serien leses som en evig leting etter den autentiske fortellingen, ofte via den utbroderte, overdrevne eller forvrengte versjonen av sannheten. «En historie er en historie,» som en av karakterene i Volveren sier. Dette er historiefortelling på høyt nivå, en førsteklasses populærlitteratur.
— ANMELDELSER
“ Fantasy på sitt aller beste ... The Witcher, eller Volveren, har fått millioner av fans. Det er slett ikke uten grunn. ”
TERNINGKAST 6, BOK 365
“ Best på norsk!”
GAMER.NO
