Diktene i foreliggende utvalg spenner fra 1940- til 1990-tallet: fra Szymborskas tidligste dikt – skrevet i årene 1944–1948 og utgitt posthumt i Svart sang (2014) – til Slutten og begynnelsen fra 1993, Szymborskas første samling etter Berlinmurens fall og den siste før hun ble tildelt Nobelprisen i 1996.

Szymborskas poesi er dokumentasjon av en epoke og et vitnesbyrd om en tid som ikke må glemmes. Hovedvekten i utvalget er perioden 1957–1993, som regnes som den sterkeste i forfatterskapet. Et høydepunkt i denne perioden, Slutten og begynnelsen fra 1993, er gjendiktet nesten i sin helhet.

Szymborska er det motsatte av et trellbundet sinn. Til tross for den uanstrengte dialogen med vår vestlige kulturarv utviklet hun sitt skarpe blikk og intellekt et helt bestemt sted: I et Polen bak jernteppet. Det opposisjonelle ligger i måten hun likevel klarer å skrive frem et undrende jeg som aldri slutter å spørre, som ikke tar noe som helst for gitt. 

Hennes sindige tale er et svar på kommunikasjon som er ødelagt av det kommunistiske systemets løgner. Hun dveler ved motsigelser, holder muligheter åpne og fryder seg over hvert eneste unntak fra regelen. I hvert eneste dikt blir vi oppfordret til å se på virkeligheten enda en gang. 

Utvalget gir norske lesere et mer fullstendig bilde av Szymborskas utvikling som poet, der den historiske konteksten er med som et bakteppe, uten å forminske diktningens universelle slagkraft.